Bergen er en nydelig by, med så mange gjemte skatter. Det er lett å bare haste forbi de små tingene som er så vakre. Ting vi ikke ser, fordi vi ikke har tid. Så i dag bestemte jeg meg for å oppsøke dem- med et kamera. Det var nesten litt skummelt: Tenk om jeg ikke fant noe å ta bilde av? Tenk om jeg bare hastet forbi fordi det ikke var noe der som det var verdt å stoppe opp for? Eller kanskje bildene ikke klarte å reflektere det jeg så?
Jeg fant mye. Egentlig var jeg først på jakt etter et motiv med temaet "vår"- ville fange solstrålene. Men det føltes nesten begrensende. -Som en flink skoleoppgave. Ting kan se så annerledes ut når man zoomer inn- enten det er med kamera eller øyne. En "pyntekule"- denne bykunsten som jeg egentlig ikke har forstått og som liksom bare har "vært der", -den så ut som en jordklode på nært hold- og jeg så små detaljer og teksturer som jeg aldri har oppdaget før. Jeg har ikke hatt tid eller tillatt det å gjøre inntrykk på meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått forbi akkurat den steinen, og jeg har ikke sett poenget med den. Det er jo ikke akkurat sånn at man kan sitte på den. Den har ikke noen praktisk funksjon, -så hvorfor er den der da? Det var først i dag at den gjorde inntrykk på meg, at de små tingene fikk lov til å bli litt større. Og jeg tenkte at ting kan ha en verdi selvom de ikke har en direkte nytteverdi.
Jeg fant en hals på en benk, en strikket en. Den lyste liksom opp mot meg, og jeg lurte litt på hvordan den hadde havnet der. Jeg tenkte at hvis jeg var litt mer kreativ, kunne jeg ha diktet opp en historie om den; "Fortellingen om den rosa halsen", eller noe sånt. Det kan jeg overlate til noen andre.
Et bilde sier mer enn tusen ord, heter det så fint. Man trenger egentlig ikke et kamera for å lagre vakre bilder, -det er bare å åpne øynene og se, og tillate bildene å gjøre inntrykk. Det tar bare et øyeblikk. Det har du vel tid til? :-)
